mandag 12. juli 2010

Autopilot

"Tove, kan du hente posten?” et spørsmål slenges ut i lufta
”Mhm” svarer Frøken T.
”Kunne du hente den?” kommer det igjen
”JA!” hopper det ut av munnen på en Frøken T. i sin egen verden.

Noen timer senere. ”Hvor ligger den?”
”Hva da?” svarer en undrende Frøken T.
”Posten vel”
”Posten? Hvordan skal jeg vite det?”
”Du skulle jo hente den”
”Når skulle jeg det?”
”Du sa jo at du skulle det”
”Gjorde jeg? Når da?”

Kjenner du deg igjen? Ikke? Da er kanskje ikke du av den typen som svarer uten å legge merke til det. Det er nemlig jeg. Positivt? Jeg vet ikke, får i alle fall høre det når ting ikke blir gjort. Nå er jo ikke posten det verste eksempelet, men gjentagelser er ikke til å kimse av. Synes kanskje det er litt dårlig gjort også, fordi det er jo ikke jeg, den bevisste Tove, som svarer. Det er, ja, hva er det egentlig? Mitt indre jeg som ikke orker mas, eller underbevisstheten som vet hva den som spør ønsker å høre. I alle fall, uttallige ganger har jeg sittet der som et spørsmålstegn – fem sekunder etter jeg svarte ja. Jeg vet jeg svarte ja, men til hva??

Så når Frøken T. dukker ned i sin verden,
du er herved advart.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar