Hun var ute, en kald høstkveld i oktober. Hun hoiet og skrek der hun sto lengtende, lengtende etter den lærkula som trillet ute på det våte, glatte plastdekke av en gressmatte. Hun skalv i knærne og gned hendene godt i hverandre for å holde varmen. Himmelen var mørk, nesten helt svart. Alle rundt henne løpt hit og dit. De hoiet og skrek nesten like mye som henne selv. Lærkula føyk, til tider ukontrollert, mellom dem og var selvfølgelig i de flestes fokus. Selv tittet hun opp på himmelen. Der det danset små hvite krystaller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar