Å reflektere

Jeg hater å reflektere.

Å reflektere er egentlig en fin ting. Tenk, du får organisert tanker og kunnskap. Du får satt det du har tenkt og lært i et nytt perspektiv, i en sammenheng. Tenke nye tanker i lys av de ”gamle”. Å reflektere gjør vi hele tiden, enten det er organisert, som i et refleksjonsnotat, eller det er om kvelden når en vrir seg i senga og ikke får sove.

Jeg hater å reflektere. Det går greit så lenge det er ting som man har avstand til. Slik som kunnskap og tanker om større ting. Det er verre når det kommer nærmere. Om det som er inni i deg.

Å reflektere handler om å grave, grave bak tankene, tenke etter hva det betyr for deg. Akkurat som små barn som hele tiden spør ”hvorfor det”, også til det svaret de fikk første gang de spurte. Det kan medføre at du blir styrt inn på tanker du ikke vil tenke, tanker du hadde ”glemt”. Jeg hater å reflektere. Overreflektere. Som en strikk som blir tøyd for langt. Den vil ryke før eller siden.

Pass, det er vått på gulvet.