"Ikke mer å tape"

En gang i vinter tittet jeg opp, noe jeg tror jeg gjør litt for sjeldent. Tenk alt man overser, alt man går glipp av, alt der oppe. Dette har min gode venn erfart. Det jeg skal frem til er, høyt der opp sto det noe. Det sto: ”ikke mer å tape”.

Det var skrevet med teip. Det var skrevet stort. Det var ment som et budskap. Det første jeg tenkte på når jeg så disse store bokstavene høyt der oppe var ”ikke mer å teipe” Om dette var fordi det var skrevet med teip, kan være en forklaring, om dette var meningen er noe mer usikkert. Og det vil jeg kanskje ikke finne ut av heller. Med min kreative tankegang og med lærdom fra mine nærmeste venner, om å dra ting alt for langt, har jeg tenkt. Rart det der. ”Ikke mer å tape” eller ”ikke mer å teipe”, som jeg leste. Jeg må bare dra inn sportsteip. Sportsteip er min venn. Sportsteip er min redning. Jeg må innrømme at jeg nesten har det samme forholdet til sportsteip som hele verden har til gaffateip. Uten ville jeg ikke fungert, ikke fysisk og i alle fall ikke psykisk. Man kan jo begynne å lure på om det er nødvendig, jeg gjør det, og tror nok mange andre gjør det. Dyrt er det og. Tilbake til ”ikke mer å teipe”. For ordens skyld. Er det mer å teipe? Var på joggetur i styggværet i påsken og i nedoverbakkene kjente jeg styggdommer i kneet. Det friske kneet. Det gode, snille, fine kneet. Hva skal styggdommer inn der å gjøre? Ødelegge for morroskyld? Svaret blir vel egentlig, ja det er mer å teipe. Så hva, etter det, ett kne, en ankel og ett kne, mer da?

Føler meg lappet sammen.
Men det er bedre det, enn ødelagt?