Smaken av...

Jeg gikk inn i en stor butikk. Av den typen jeg gikk meg bort i som liten. Av den typen alle nordmenn drar til. Av den typen som er reisemål i seg selv. Der kjøper vi alt og ingenting, i god tro om at vi sparer penger, masse penger.

Jeg spasere inn. Fristelsene står for tur, en etter en roper de. Først gjennom mineralvannet, der de står stabla brett, på brett, på brett. Deretter frysedisken. Jeg skriker til meg selv, "Uten fryser ingen mat!" Allikevel må jeg titte, se, vurdere. Vel viten om at det ikke er en sjanse i havet. Hva med å drømme seg bort, det er vel lov? Så lenge man klarer å skille, skille mellom drøm og virkelighet. Må holde igjen, skal ikke bli frista. En kamp kjempes. Sterkt vender jeg ryggen til. Men...

Foran meg er det noe som lyser opp. Nærmest en glorie. Jeg må bort å se. Der står de, minnene fra barndommen. Bilder raser gjennom hode, smakene løper over tunga. Et stort smil dukker opp, så bredt at bare øra stopper det. Så bredt at det nesten gjør vondt. Stabla oppå hverandre pakke på pakke. Gleden går lett over i frustrasjon, frustrasjonen over hvor lenge det er siden dette sist ble smakt, frustrasjon over at dette nesten er umulig å få tak i, i alle fall i moderlandet. Ikke minst frustrasjon over at dette nesten var glemt.

På skiltet over stabelen står det... KANELKNEKKEBRØD

"Må ha, bare må ha" utbryter jeg i sann glede. Frustrasjonen blir fort glemt igjen.

Dette skal nytes, bare nytes.

Kjenne smaken smelte på tunga.