Opplevelsen smerte

Et skrik, et brøl eller en liten au. Jeg har undret litt de siste dagene, undret over opplevelsen smerte. Jeg tenker, det er vel en grunn til at barn, i alle fall meg selv som barn, ikke får vondt før de ser at det blør. Kanskje en form for redsel, eller bare en forventning? En forventning om at det skal gjøre vondt. Det vet jeg at jeg har, enkelte ting gjør vondt, enkelte ting skal gjøre vondt. Redsel, sjokk, kanskje man blir mer var for følelsene. Kjenner etter følelsen, i stedet for å ignorere den. Erfaringer sies å kunne flytte på den berømte smerteterskelen. Smerteterskelen, den det er prestisje å ha høy. Er den høy, ja da er man hardbanka da. Da tåler man alt! Jeg fikk slengt i trynet en gang at jeg hadde lav smerteterskel, siden har den ikke vært det. Vilje og tanker som dette er skyld i det. Så lenge jeg vet hva det er, er det nesten godtvondt. Tåa krasjer i dørterskelen. Smerten kommer, smerten går. Man lever. Med en gang det blir noe udefinert, en ny type smerte, den type smerte som sniker seg inn på en og tar et skikkelig bakholdsangrep, da gjør det vondtvondt, og da er det lov å klage. Igjen, redsel? Man hører mye rart.

Men hvordan kan noen egentlig si at andre har lav smerteterskel? For opplever man smerte likt? Det tror ikke jeg, hva tror du?